Hjemme-PC ordningen gjør det mulig for ansatte å kjøpe PC på avbetaling gjennom arbeidsgiver ved at det foretas bruttolønnstrekk. Det gunstige ved bruttolønnstrekket er at det månedlige avdraget trekkes fra lønnen før skatten beregnes. Resultatet er at PC’en blir billigere enn om man skulle betalt for den med pengene etter at skatten ble trukket fra.


Nå vil ordningen kunne bli enda gunstigere ved at arbeidsgiver kan foreta et skjønnsmessig forholdsmessig fradrag av den inngående merverdiavgiften som betales ved anskaffelse. For eksempel er det ikke lengre grunnlag for å nekte fradrag bare fordi det er den ansatte som til sist blir eier av PC’en. Dette vil kunne gi store besparelser for bedriftene som tilbyr hjemme-PC avtaler til sine ansatte. 


Hvor stort det forholdsmessige fradraget kan bli avhenger av en konkret vurdering som må foretas ut fra forholdene i den enkelte virksomhet.


Utgangspunktet for en slik vurdering er i hvilken grad en hjemme-PC er ”til bruk i” den avgiftspliktige virksomhet, jf. hovedregelen om fradrag i mval. § 21. Ovennevnte uttrykk innebærer blant annet at anskaffelsen må være relevant og ha en naturlig og nær tilknytning til virksomheten.


Ren privat bruk eller bruk utenfor avgiftsområdet gir ikke fradragsrett.


Finansdepartementet har i hovedsak uttrykt følgende om den nærmere vurderingen som må foretas:



  • ”Vårt utgangspunkt har vært at fradragsretten er betinget av at anskaffelsen er relevant og har en nær og naturlig tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten, og at det må dokumenteres eller i det minste [tilstrekkelig sannsynliggjøres] at anskaffelsen er skjedd til (delvis) bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Det må ikke minst gjelde når utstyret befinner seg hjemme hos den enkelte arbeidstaker. Departementet er av den oppfatning at dette fortsatt må være utgangspunktet for vurderingen av om det foreligger fradragsrett.”

  • ”Utstyr som befinner seg privat og ikke benyttes i arbeidstiden til produksjon av materiale i den ansattes arbeid, må som et utgangspunkt anses å være til hovedsakelig privat bruk, med mindre det dokumenteres eller tilstrekkelig sannsynliggjøres at utstyret likevel er til bruk i virksomheten. Har den ansatte kun en PC til disposisjon, vil dette etter departementets mening kunne stille seg annerledes. [Avtale om hjemmekontor] eller [utførelse av konkrete oppgaver, oppkobling til virksomhetens nettverk] og hvorvidt det medfølger et [obligatorisk opplæringsprogram], er momenter som trekker i retning av at datautstyret likevel er til bruk i virksomheten. I tillegg vil også [annen bruk] kunne gi grunnlag for fradrag dersom arbeidsgiver på en tilfredsstillende måte kan sannsynliggjøre at arbeidstakers bruk av utstyret er av en slik karakter at den har en tilstrekkelig naturlig og nær tilknytning til virksomheten. Det vil også kunne omfatte mer [spesifikk øvelsesbruk] som gir økt ferdighet til å utføre konkrete arbeidsoppgaver, eksempelvis kursopplegg som er konkret rettet mot eksisterende arbeidsoppgaver.”

  • ”Men det vil fortsatt være slik at [ren privat bruk] ikke gir fradragsrett etter merverdiavgiftsloven, heller ikke når denne private bruken gir virksomheten en indirekte fordel ved at de ansatte forbedrer sin yrkesmessige PC-kompetanse. Departementet legger til grunn at det normalt vil finne sted slik privat bruk av tildelt PC-utstyr hjemme, og at det derfor [normalt ikke skal gis rett til fradrag for inngående merverdiavgift på hele anskaffelseskostnaden]. Ombudsmannen ser også ut til å formode at det normalt kun er en forholdsmessig andel av den inngående merverdiavgiften som vil være gjenstand for fradrag.”

  • ”For å ta stilling til omfanget av fradragsrett for inngående merverdiavgift, må det derfor foretas en [selvstendig vurdering] av hvor mye av den [konkrete bruken] av det aktuelle utstyret som omfattes av vilkåret ”til bruk i virksomheten”, slik dette er tolket i merverdiavgiftsrettslig sammenheng.”

  • ”Departementet finner at det som et utgangspunkt må legges til grunn at datautstyret [også] benyttes privat av de ansatte, og at det har en [klar formodning mot seg] at disse skulle påta seg alle utgifter som gjelder driftsmidler til bruk i bedriftens avgiftspliktige virksomhet. Dette gir en [presumsjon for at de ansattes bidrag til finansieringen skyldes privat nytte]. Ombudsmannen ser ut til å dele denne presumsjonen om at de ansattes bidrag til finansieringen skyldes privat nytte, og synes å være enig i at dette kan få betydning for den forholdsmessige fordelingen mellom privat og yrkesmessig bruk. [Verdien av den andelen av utstyret som finansieres gjennom ansattes bidrag], bør derfor normalt anses å gjelde ikke-avgiftspliktig virksomhet, og som derved ikke gir grunnlag for fradrag for virksomheten.”

  • ”Dersom den [nevnte presumsjonen] om privat nytte [lar seg motbevise], skal den ikke legges til grunn. Er det av særlige grunner på det rene at anskaffelsen er foretatt til bruk i virksomheten, og virksomheten kan dokumentere det, kan det derfor foreligge hel eller delvis fradragsrett for merverdiavgift av anskaffelseskostnaden, selv om den finansieres helt eller delvis gjennom de ansattes bruttolønnstrekk. Dette må bedømmes konkret.”

  • «Fordelingen mellom privat bruk og bruk som gir rett til fradrag kan som nevnt foran by på vanskelige skjønnsmessige vurderinger. Slik sett kan det hevdes at det ville vært hensiktsmessig å ha en mer standardisert fordeling. Gjeldende regelverk åpner etter departementets mening ikke for en slik sjablonregel. Den nærmere fordeling mellom privat bruk og bruk som gir rett til fradrag må derfor etter gjeldende regelverk [avgjøres konkret for hver enkelt virksomhet].”

  • ”Selv om det ikke bør legges avgjørende vekt på hvor stor andel av utgiftene virksomheten dekker, så antar departementet likevel at [graden av finansiering] likevel gir en viss indikasjon på hvor relevant ordningen anses å være for virksomheten. Det at en avgiftspliktig virksomhet selv finansierer utstyret fullt ut er et noe annet forhold enn at de ansatte gjør det.”


Ut fra ovennevnte kriterier antas det at et forholdsmessig fradrag helt opp til 50 % kan bli aktuelt avhengig av forholdene i den enkelte virksomhet.


Skattedirektoratet har fått i oppgave å foreta en ny gjennomgang av de gamle retningslinjene knyttet til merverdiavgiftsfradrag for hjemme-PC. Forhåpentligvis vil nye retningslinjer (når disse foreligger) bidra til at de vanskelige skjønnsmessige vurderingene Finansdepartementet angir blir lettere å praktisere.


Les Finansdepartementets brev om ”Merverdiavgiftsfradrag for hjemme-PC” av 13. september 2006 til Skattedirektoratet her


Les også:Skatteetatens artikkel av 17. juni 1999 om ”Datautstyr stilt til disposisjon for ansatte (hjemme-pc)”


Kilde: NARF


Klikk her for utskriftsvennleg versjon