Av Kate Bjørnelykke, juridisk rådgiver, NARF




Saken gjaldt tre personer som sammen eide et selskap som drev med ingeniørtjenester. Selskapet ble startet i 1995 og vokste raskt til 47 medarbeidere pluss innleid personale. Høsten 1997 startet forhandlinger med en aktuell kjøper av selskapet og endelig kjøpsavtale ble inngått januar 1998. Selgerne forpliktet seg i avtalen til å fortsette sine ansettelsesforhold minimum frem til utgangen av 2000. De forpliktet seg videre til ikke å drive virksomhet som kunne komme i konkurranse med noen virksomhet som kjøperkonsernet utøvet eller planla å utøve. Forbudet omfattet både det å ta ansettelse i, bli medeier i, ta del i styret eller ledelse av, være rådgiver for eller på annen måte involvere seg i konkurrerende virksomhet. Konkurranseforbudet skulle gjelde minst frem til utgangen av 2000.


Det ble avtalt at aksjeoverdragelsen skulle skje i tre trinn og at også vederlaget på til sammen 12 mill kr skulle gjøres opp i tre trinn. 91 % av aksjene ble overdratt januar 1998 og i forbindelse med denne overdragelsen mottok selgerne oppgjør med kr 5 mill. I avtalen var det forutsatt at denne utbetalingen var betinget av at selskapets bokførte egenkapital pr 31.12.1997 minst tilsvarte kr 5 mill. Resten av aksjene ble overført og restoppgjøret på kr 7 mill ble avtalt gjort opp med en halvdel 1. januar 2000 og 1. januar 2001.


Ligningsmyndighetene mente at restoppgjøret på til sammen kr 7 mill måtte bedømmes som ”fordel vunnet ved arbeid”. Det ble anført at selgerne etter avtalen skulle prestere to realytelser: I tillegg til å overdra samtlige aksjer, påtok de seg en arbeidsforpliktelse kombinert med en plikt til i den samme perioden å avstå fra konkurrerende virksomhet. Vederlag for slike karensklausuler er også « fordel vunnet ved arbeid ». Utbetalingen på kr 5 mill i trinn 1 ble ansett som vederlag for aksjeoverdragelsen, mens vederlaget i trinn 2 og 3 mente ligningsmyndighetene gjaldt den andre realytelsen. Den avtalefestede sammenhengen mellom bindingstiden og restvederlaget anførte de måtte være tilstrekkelig til å anse denne del av vederlaget som « fordel vunnet ved arbeid », og hevdet videre at det ikke kunne være avgjørende om den avtalte arbeidsforpliktelsen arbeidsrettslig var gyldig eller ikke.


Ligningsmyndighetene fikk ikke medhold verken i tingretten eller lagmannsretten. I Høyesterett fikk de imidlertid gjennomslag for at restvederlaget måtte anses som vederlag for arbeid, og dermed ikke skulle henføres som vederlag på aksjene.


Når det gjelder de prinsipielle rettslige vurderingskriteriene som kommer til anvendelse i en slik sak siterte Høyesterett følgende fra Skogli-dommen (Rt-2008-1307): «Jeg legger etter dette til grunn mer generelt at den såkalte personavhengige forretningsverdien knyttet til selger skal holdes utenfor forretningsverdien. Jeg legger videre til grunn at i den grad det i forbindelse med virksomhetsoverdragelse ytes vederlag eller annen fordel foranlediget av selgers senere innsats for kjøper, må dette anses som fordel vunnet ved arbeid etter skatteloven § 5-10, og beskattes som arbeidsinntekt. »


Høyesterett fortolket konkret den avtale som var inngått mellom partene og fremhevet at avgjørelsen måtte bero på hva partene faktisk hadde avtalt. Hvilken avtale selgerne kunne ha oppnådd med en annen hypotetisk kjøper anså Høyesterett som irrelevant, og skattyterne ble således ikke hørt med at verdien av selskapet langt oversteg de kr 5 mill som ligningsmyndighetene hadde bedømt som aksjevederlag.


Dommen illustrerer godt viktigheten av å være bevisst ved valg av oppgjørsmåter og eventuelle konsekvenser av avtaleklausuler som binder selger til å fortsette arbeidsforhold i den avhendede virksomheten, og eventuelt avstå fra konkurrerende virksomhet. Eksempelvis vil dommen kunne få konsekvenser for vederlag som bestemmes ut fra senere års omsetning, resultat, oppnådd egenkapital eller lignende. Dette er problemstillinger som også i høy grad vil være aktuelle i forbindelse med salg av f eks regnskapsførervirksomhet. Videre må man regne med at skatteetaten vil ha stort fokus på denne type aksjeoverdragelser i tiden som kommer.


Høyesteretts avgjørelse i Skogli-saken som gjaldt en tilsvarende problemstilling i forbindelse med salg av virksomhet drevet som enkeltpersonforetak har vi omtalt i en tidligere artikkel. Artikkelen finner du her.

Klikk her for utskriftsvennleg versjon